Zen og kunsten å bore i is

Skrevet av Anita Thorolvsen Munch, Journalist

Publisert: 20.02.2009

iskjerne ing (Ingressbilde)

Det kan høres enkelt ut - å bore hull i isen. Men å bore i is er både en vitenskap og en kunst, ifølge forsker og iskjerneborer, Zoe Courville. Nå er hun og resten av ekpedisjonsteamet på den norsk-amerikanske antarktistraversen kun dager fra Troll.

Antarktistraversen regnes som den meste krevende ekspedisjonen Norge noen gang har planlagt til det indre av Antarktis. Eksapedisjonen forlot Sørpolen i desember og er ventet å ankomme Troll den 22. februar. 

Les om ekspedisjonen fra dag til dag på Traversens egne sider.  

- Noe av det som gjør isen til et helt enestående stoff er at den eksisterer svært nær smeltetemperaturen sin. Bare noen få grader varmere, og isen blir til væske.  Det gjør isen til et ganske ustabilt fast stoff, skriver Zoe Courville på sydpoltraversens nettside.

Hun og resten av de norske og amerikanske forskerne og teknikerne forlot Amundsen-Scott-stasjonen på Sørpolen lille julaften i fjor, med kurs, rett nord mot den norske Troll-stasjonen. Underveis har de blant annet sanket iskjerneprøver og forsket på Antarktisisens innvirkning på det globale havnivået.

22. Februar ankommer teamet Troll. Da har de tilbakelagt nærmere 3000 km. Underveis har de latt seg både fascinere og frustrere over kunsten å jobbe med et så skiftende materiale som is.

Både hardt og sprøtt
- Å bore hull i isen kan kanskje høres enkelt ut. Det er et relativt mykt materiale, ulikt stein eller metall, men å bore i is er både en vitenskap og en kunst, skriver Courville. - Isen er et materiale som stadig endrer seg, fra sted til sted, fra år til år og fra årstid til årstid.

FRA DYPET: Lou Albershardt har hentet opp en ny iskjerne fra et 90-metershull.Photo: Stein Tronstad, Norsk Polarinstitutt
FRA DYPET: Lou Albershardt har hentet opp en ny iskjerne fra et 90-metershull.

I Antarktis, nede i innlandsisen, oppfører isen seg nesten som væske; den siger ut mot havet, omdannes og endrer seg.  Snø som faller her, smelter aldri i de lave temperaturene, men begynner straks en omdanningsprosess.  Spisse deler av snøkrystallene går direkte over fra is til vanndamp og kondenserer igjen til større korn. 

Courville beskriver områder med liten snøopplagring, og tegn etter lange perioder der snøkornene gradvis har vokst til store, fasetterte krystaller.  De øverste 60 til 100 meterne av isdekket består ofte i virkeligheten av snø, der luft kan strømme fritt mellom snøkornene. 

Endringene i materialet, fra porøs snø til fast is, har vært en del av utfordringene for Courville og de andre.  I de øverste meterne faller nemlig snøen lett fra hverandre. Så fort man kommer ned i isen, kan forholdene gå fra hardt og solid til sprøtt og skjørt. 

En iskjerne som sitter fast nede i hullet sitt.Photo: Zoe Courville/Norsk Polarinstitutt
En iskjerne som sitter fast nede i hullet sitt.Djevelsnø
Under den første delen av traversen strevde forskerne med det Courville kaller "djevelsnø". Djevelsnø er snø som overhodet ikke er sintret sammen, men i stedet er en løs blanding av store krystaller, ikke helt ulikt sukker. 

- Vi har hatt problemer med å få kjernekutterne til å ta tak i kjernene vi har boret, og har prøvd alle slags knep - å løsne på fjærene på kjernekutterne, sette på kutteringen, brukt kniver med ulike bredder og skjærevinkler, skriver hun. 

- Det som vanligvis skjer er at vi enten får opp et borerør fullt av løs snø som faller fra hverandre så fort vi skyver den ut av røret, eller en kjerne som sitter fast nede i hullet fordi kjernekutterne ikke har klart å ta tak i den. 

Ti hull uten flaks
På ett av stedene begynte forskerne på 10 forskjellige hull, og mislyktes på like mange. 

- Det som virket til slutt, var å bore ned gjennom det løse materialet til vi fant et hardt lag - noe som gjerne krevde litt flaks.  På den måten fikk vi mange "hengere", altså en kjerne som henger ut av bunnen på borerøret, sier Courville. 

Dette skjer fordi kjernekutterne skraper opp langs myke lag til de treffer et hardt lag de kan ta tak i. Noen av kjernene hang bare på få centimetere med hard snø, med opptil 40 centimeter dinglende ut i bunnen. 

Men så frustrerende det enn har vært å bore iskjerner, har det allikevel vært interessant å fundere over hva klimaet har gjort her nede for å lage den djevelsnøen vi har strevd med, avslutter Courville.

Les hele dagbokinnlegget hennes her.

Ekspedisjonen er en del av polarårprosjektet Trans-Antarctic Scientific Traverses Expeditions - Ice Divide of East Antarctica (TASTE-IDEA). http://www.taste/

Sist oppdatert: 23.02.2009

Tips en venn Utskriftsvennlig versjon

Mer om " Klima og miljø "

Mer om " Hav og is "

Multimedia

Et filmteam fra NRK fikk følge Sydpolekspedisjonen (Traversen) den første delen av første sesong. Med programleder Unni Ødegård i spissen produserte NRK omfattende multimedial dekning av ekspedisjonen. Les også bloggen NRK.no. Her viser vi tredje episode i serien med TV-innslag til Schrødingers Katt.

Omtaler

Tilhører tema

Omtalt i

Det norske IPY-sekretariatet, Norges forskningsråd, Postboks 2700 St.Hanshaugen, 0131 Oslo - Redaktør: Kristen Ulstein